EN FORTELLING OM TO DEMONSTRASJONER

De to siste lørdagene har jeg observert demonstrasjoner i Oslo på nært hold. En av dem som deltager, en som tilskuer. Jeg har lagt merke til et par ting som er verdt å fokusere litt på.

Den første av demonstrasjonene var en markering mot Norgesdemokratenes konferanse på Håndverkeren, der de sammen med en skokk internasjonale gjester fra ytterste høyre tok til orde for etnisk rensing. Det hele pakket inn i eufemismen “remigrasjon”.

Her var jeg deltager. At ytre høyre føler seg selvsikre nok til å avholde arrangementer i Oslo sentrum, er en beklagelig situasjon, og noe man bør ta høyt og tydelig avstand fra. Noe Oslos ordfører er enig med meg i.

Selve markeringen foregikk i relativt rolige former, men var preget av det jeg mener var et tvilsomt valg fra politiets side:

Demonstrantene var tildelt en plass såpass langt unna lokalet, at de i grunnen like godt kunne stått på en parkeringsplass i Marka. Deltagerne på konferansen måtte ta en lang omvei for i det hele tatt å ta en kikk på de som demonstrerte mot dem.

Resultatet var en mer urolig situasjon enn nødvendig, fordi mange demonstranter mente denne plasseringen var urimelig, og måtte presses tilbake fra en synligere posisjon av politiet.

En alternativ løsning ville fordret å stenge av gata for gjennomkjøring i noen timer. Det ville selvsagt skapt visse trafikale utfordringer, men det ville vært en løsning som sikret demonstrantenes rett til å tydelig ytre seg mot konferansen.

Resultatet var mer uro enn nødvendig, og en i mine øyne utilbørlig innskrenking av demonstrantenes ytringsfrihet.

Voldsepisoden

I etterkant av konferansen var det en alvorlig voldsepisode. En mann forsøkte å slå ned en sentral person i SIAN, som hadde vært deltaker på konferansen, men ble forhindret av det på håndfast vis. Den mislykkede voldsutøveren var ikke del av demonstrasjonen, men satt i en gruppe utenfor Eilefs, skrått overfor Håndverkeren, og drakk øl.

De satt der i godt tid før konferansen begynte, og ga såvidt jeg la merke til ikke til kjenne noen høylytt støtte til demonstrantene. Men ett blikk på t-skjorta til den kommende voldsmannen, burde gitt politiet et klart hint om at dette kunne bli problemer. (Bra band forøvrig. Så dem live for noen uker siden.)

Etter demonstrasjonen ble folk som synlig hadde vært del av den bortvist fra Eilefs av politiet, mens den aktuelle gruppa ikke ble det. Greit nok at politiet ikke hadde hjemmel til å bortvise dem, men de burde fulgt med på dem når folk var på vei ut fra konferanselokalet.

Og i fall det skulle være noen tvil: Angrepet var forkastelig, tåpelig, strategisk katastrofalt og generelt en idiotisk idé.

Stortinget

Den andre demonstrasjonen var sist lørdag. SIAN brant nok en gang koraner framfor Stortinget, og det var en høylytt motmarkering.

Så mye man enn kan mislike det, er det politiets oppgave å sikre at SIAN kan ytre seg. Den jobben har de de siste åra jevnt over gjort på en i mine øyne adekvat måte. Denne gangen hadde de imidlertid tatt aldeles av, og stilte med et enormt politioppbud.

Som vanlig når ytre høyre har markeringer foran Stortinget, var hele Eidsvolls plass sperret av. Men denne gangen ble også alle som stoppet ved gjerdet langs Karl Johan jaget bort, inklusive pressefolk med synlig akkreditering.

Resultatet var en absurd situasjon. Demonstrantene ga høyt og tydelig uttrykk for sin mening. Det er deres rett. Resultatet var at SIANs når sant skal sies heller stotrende taler (sjefskoranbrenner Thorsen var ikke der), var mer eller mindre umulig å høre.

Sånn kan det gå. Motdemonstrantene har rett til å ytre seg, og hvis SIAN ikke finner mer kompetente folketalere, får det stå på dem at de ikke blir hørt.

Politiet på sin side derimot, gjorde at det også var tilnærmet umulig å se SIANs aksjon. Jeg fant ett punkt på sjøsida av plassen, der man faktisk kunne se hva som skjedde, men ble bedt av politiet om å flytte mer derfra. To meter nedenfor, sammen med håndfullen av SIAN-tilhengere som var møtt opp, så man i praksis ingenting.

På Karl Johan-sida var det et strekk på kanskje tre meter, der man kunne se hva som skjedde, men derfra jagde politiet alle som så ut som de kunne være selv marginalt uenige med SIAN. Eller “så muslimske ut” som det er nærliggende å tenke at logikken var, skal man dømme ut fra hvem som ble jaget. Og på dette lille punktet var politioppbudet også stort nok til at de sperret for det meste av innsyn.

Innskrenket ytringsfrihet

Resultatet var altså at det hverken var mulig å høre SIAN, av helt legitime årsaker, eller å se dem. Og årsakene til det siste er ikke legitime.

Politiet har plikt til å sikre at SIAN kan ytre seg. De er tidligere blitt nektet å gjøre det blant annet for moskeer, hvilket er rimelig nok når alternativet de blir tilbudt er foran Stortinget. Man kan vanskelig hevde at det å få demonstrere på byens synligste plass er å utilbørlig få innskrenket sin ytringsfrihet.

Men da blir det faktisk et problem når politiet gjør at man ikke kan se dem. Man kan alltids mene det er være seg komisk eller til og med en god ting, men poenget med en politisk markering er å bli sett og hørt.

At motdemonstrantene sørger for at SIAN ikke blir hørt, er et resultat av ytringskulturens dynamikker. Men at politiet sørger for at de ikke blir sett, er faktisk en innskrenking av SIANs ytringsfrihet fra ordensmaktens side.

Det er tenkelig at politiet hadde etterretning som tilsa at et slikt politioppbud var nødvendig. I så fall var sikkerhetssituasjonen såpass alvorlig at de heller burde stoppet markeringen. Det er mulig de overreagerte etter voldsepisoden helgen før. I så fall bør de gå i seg selv, og spørre seg om sikkerhetssituasjonen virkelig var så alvorlig at det forsvarer å stenge inne markeringen bak en de facto mur.

Ved å gjøre jobben på den måten de gjorde den, gjorde de rett og slett ikke jobben sin, som var å sikre SIANS mulighet til å ytre seg.

Politiet sviktet

Det bør også legges til at politiets generelle opptreden fremstod som i overkant aggressiv. Tilfeldige forbipasserende ble skjelt ut for å være på feil plass, og turister ble brølt til for å ha den frekkhet å stoppe langs gjerdene, på utsida av det avsperrede området.

I det hele tatt virket politiet usikre og redde. Det var det ingen grunn til, skulle man dømme ut fra den forholdsvis lille gruppa motdemonstranter som var møtt opp, og som så vidt jeg så, holdt seg på plass på sin tilviste plass.

Demonstrasjoner er uforutsigbare ting, og derfor vanskelig å planlegge for. De siste åra synes jeg Oslo-politiet jevnt over har vært relativt gode på møte dem med adekvate tiltak. De to siste helgende, derimot, synes jeg de har gjort kritikkverdige valg.

Den første helgen gikk ut over demonstrantenes mulighet til faktisk å markere seg mot konferansen, og den andre helgen innskrenket det SIANS ytringsfrihet til det meningsløse.

Politiets oppgave er å sikre ytringsfriheten for alle parter. Det kan virke som de er blitt dårligere på den jobben.