En voldsom optimisme

Lørdag 7. mars demonstrerte 50 000 mennesker i London mot Israel og USAs krig i Iran. Det var langt mer enn i andre vestlige storbyer, men ubetydelig hvis vi ser litt bakover i tid: 15. februar 2003 protesterte over én million i London mot invasjonen av Irak. Flere hundre tusen demonstrerte i New York og Washington. Til sammen protesterte nesten femten millioner over hele verden i det som var den største internasjonale mobiliseringen noensinne. Tjue år tidligere strømmet én million mennesker inn i Central Park 12. juni 1982, på en markering for atomnedrustning hvor Joan Baez og Bruce Springsteen holdt konserter. Den gang var musikere, forfattere og filmskapere med i antikrigsbevegelsen. Denne tradisjonen har nå forduftet. I dag blir det stadig flere kriger, og stormaktene ruster opp. Likevel er det få protester. Selv atomtrusselen synes ikke å vekke særlig engasjement. New START-avtalen, den siste gjeldende avtalen om begrensning av de strategiske atomvåpnene til USA og Russland, løp ut i februar. Donald Trump snakker nå om å gjenoppta atomprøvesprengninger, og Emmanuel Macron vil styrke det franske atomarsenalet. Ingen demonstrasjoner, ingen offentlig debatt. Fredsengasjement – som raskt blir framstilt i mediene som støtte til Hamas, regimet i Iran eller Kreml – passer dårlig med tidsånden. Et slikt engasjement krever en voldsom optimisme, en overbevisning, smidd gjennom kamper som iblant har lykkes, om at ingenting er avgjort, at kollektiv handling fortsatt kan endre tingenes tilstand. Motstanderne av Vietnamkrigen hentet inspirasjon fra den vellykkede borgerrettsbevegelsen. I 2003 ga alterglobaliseringsbevegelsen energi til demonstrasjonene mot invasjonen av Irak. I dag finnes det ikke noe lignende. Fredsarbeid krever tålmodighet. Konflikter som ikke ble forhindret, må utfordres skritt for skritt. Men resultatene kan vise seg over tid: å vinne fram i opinionen, framskynde en militær tilbaketrekning, påvirke valg. Disse langsomme, indirekte og iblant usynlige framskrittene er lite mobiliserende i en tid dominert av det umiddelbare. Engasjement for fred krever også en viss politisk evne, en vilje til å samarbeide med folk med andre meninger. «Hver eneste antikrigsbevegelse i USA i det 20. århundret har inkludert et lite antall pasifister som har vært imot all krig, og i mange tilfeller et større antall sosialister som har vært imot kapitalisme og/eller imperialisme. Men hver eneste antikrigsbevegelse har bestått hovedsakelig av folk som kun har vært opptatt av å få slutt på den aktuelle krigen», skrev journalisten Barbara Epstein i 2003. Økende politisk sekterisme gjør det vanskeligere å bygge slike koalisjoner, særlig når aktivistgruppene har mistet mye organisatorisk kompetanse. «Folk forveksler mobilisering med organisering», mener statsviteren Eric Blanc. De vet hvordan de skal få folk ut i gatene, men forsømmer ofte det som skjer mellom demonstrasjonene, nemlig arbeidet med å få fotfeste, overbevise, snakke med folk, legge press på politikere og bygge allianser for å utvide nedslagsfeltet. Fire år med propaganda for opprustning og advarsler om en nært forestående trussel fra Russland har bedøvet opinionen og avvæpnet pasifistene. Militærbudsjettene skyter i været på bekostning av velferd uten at det møter stor motstand, selv ikke på venstresiden. Men krigshissingen, enten det gjelder Iran eller Ukraina, er fortsatt en elites privilegium: krigsprofitører og kommentatorer som aldri risikerer annet enn overeksponering i tv-studioene. Oversatt av redaksjonen Source